Sosioøkonomiske profetier

bøker i stua

For å være helt ærlig er jeg litt lei sosioøkonomiske undersøkelser og statistikk. Jeg er lei av å høre at foreldrenes utdanningsbakgrunn og stedet du vokser opp indikerer hvordan du vil gjøre det på skolen og senere i livet. Jeg tror det fort kan bli en selvoppfyllende profeti. Ja, jeg vet at de skal være viktige for å kunne utjevne forskjeller i samfunnet. Uten å vite hvordan ulike faktorer påvirker hverandre og sluttresultatet, vet vi ikke hvilke tiltak som hjelper. Men tenker vi på hva statistikken gjør med de som har de sosioøkonomiske oddsene mot seg?

Antall hyllemeter med bøker

Da jeg gikk på ungdomsskolen husker jeg at jeg var med på en undersøkelse. Jeg husker ikke lenger hva vi fikk vite om den og hvorfor vi skulle svare på spørsmålene. Det jeg husker er at den stilte utrolig mange merkelige spørsmål. I undersøkelsen måtte jeg svare på utdanningsbakgrunnen til foreldrene mine. Det var ikke noe vi snakket så mye om hjemme så jeg svarte så godt jeg kunne, men var veldig usikker. Jeg tror de spurte om inntekten deres også, men det skal jeg ikke si for sikkert. Det jeg vet helt bombesikkert at de spurte om, var hvor mange hyllemeter med bøker vi hadde hjemme. Jeg tror til og med de spurte om hvor mange vi hadde i stua. Jeg husker at jeg syntes at det var verdens dummeste spørsmål. Hyllemeter med bøker i stua? Tja, la meg tenke. Vi hadde en rød bokserie på en hylle i seksjonen. Det var kanskje 25 cm. På en annen hylle var det en brun bokserie. Der var bøkene litt tykkere så det var kanskje 35 cm. Og så hadde vi en mørk bokserie med veldig pene rygger. Jeg tror skriften var med gullbokstaver. Der stod mange norske klassikere. Dermed kunne jeg legge til enda 25 cm. Og selvfølgelig kunne jeg ikke glemme gavebøkene som stod ved siden av stereoanlegget. Det var sikkert 20-30 cm til. Til slutt kom bryllupsbibelen til mamma og pappa. Var den 7,5 cm? Da jeg sniktittet på svaret til bestevenninnen min og så at hun kunne ramse opp hyllemeter på hyllemeter forstod jeg at her var det fint om tallet var høyt. Jeg la vel på litt og svarte at min drøye meter var 1,5 m. Kanskje sa jeg to hele meter.

I dag skjønner jeg hva undersøkelsen egentlig spurte om. Det var en slags intelligenstest. Hvor mye leses det i ditt hjem? Ja, men så spør om det da. Ingen spurte om alle bøkene som stod inne på rommet mitt. Jeg har alltid elsket bøker og hadde fullt av bøker i alle hyller og skap. Mamma og pappa hadde også en del bøker. Problemet var at de stod ikke i stua. Mamma har aldri syntes at bøker er pynt. Vi hadde ikke en diger bokhylle. Vi hadde pene glassfigurer. Det er det mamma synes er pent å se på. Det var kun de pent innbundne bokseriene som ble tatt inn i varmen i mitt barndomshjem. Det betyr ikke at man ikke leste eller var interessert i kunnskap.

Jeg kom nok ikke så høyt opp på denne sosioøkonomiske undersøkelsen. Jeg forsterket kanskje til og med en del fordommer. Det de ikke spurte om var alle bokklubbene jeg var medlem av som barn. Eller hvor mange timer pappa leste for meg når jeg skulle legge meg. Det holdt han på med i veldig mange år. Lenger enn de fleste fedre gidder. Ingen spurte meg hvor mange timer mamma og jeg tilbrakte på biblioteket hver uke. Det var ikke få. Hver gang jeg hadde en skoleoppgave dro vi dit og jeg fikk lov til å lete meg frem. Jeg lærte at bøker var dyrebare skatter. Jeg lærte hvor jeg kunne finne dem. Problemet var bare at jeg ikke fant dem i ei bokhylle hjemme i stua.

Da jeg forstod min plass, og at jeg ikke passet inn

På videregående skole fikk jeg igjen en slags sosioøkonomisk spørreundersøkelse. Mange av spørsmålene var de samme som tidligere, men denne gangen forstod jeg hvorfor de stilte disse spørsmålene. Siden jeg vokste opp i Groruddalen, og siden mine foreldre ikke har universitetsutdannelse, var det egentlig ikke forventet at jeg skulle få gode karakterer. Problemet er at det var det jo aldri noen hjemme som sa til meg. I mitt hjem var det forventet at jeg gjorde så godt jeg kunne… i alt. Det betyr ikke at jeg hadde noe forventningspress knyttet til resultater, men en holdning som sa at “hvis du først skal gjøre noe, skal du gjøre det ordentlig”. Jeg jobbet hardt og fikk gode karakterer på videregående. Hvis jeg hadde skjønt på videregående at det egentlig ikke lå i kortene at jeg skulle få disse karakterene hadde jeg kanskje ikke jobbet så hardt. Kanskje er det like greit at jeg ikke var så smart at jeg forstod min plass på kurven.

Forventninger og prestasjon

Jeg har av og til lurt på om statistikk knyttet til sosioøkonomiske forhold kan være selvoppfyllende profetier. Vel og merke dersom vi vet hva statistikken sier om oss. Jeg tror faktisk at negativ omtale i slike fremstillinger kan gjøre det lettere å gi opp. Det kan handle om noe så enkelt som forventninger. Om ingen forventer at du skal gjøre det bra, er det vanskelig å gjøre det bra. At forventninger og prestasjoner hører sammen, har blitt kjent som pygmalion- og golem-effekten. Pygmalion-effekten betegner situasjoner der høye forventninger resulterer i gode resultater, mens golem-effekten betegner hvordan lave forventninger gjenspeiles i dårlige resultater. I studien “Pygmalion in the classroom” som ble gjennomført av Rosenthal og Jacobsen i 1968, ble det vist at dersom lærerne ble ledet til å tro at noen elever hadde svært godt potensiale, ville disse elevene prestere bedre enn gjennomsnittet i klassen i løpet av studien. Årsaken var at den ikke-språklige kommunikasjonen rettet mot disse elevene, var mer positiv enn mot resten av klassen. Andre studier som har undersøkt golum-effekten har sett tegn til tilsvarende sammenheng mellom lave forventninger og dårlige resultater. Slike studier er ikke like lette å utføre ettersom de kan medføre negative konsekvenser som man i ettertid ikke kan hviske ut.

Jeg skal ikke i dette blogginnlegget gå så hardt ut som å si at forholdet mellom sosioøkonomiske faktorer og resultater ikke bør kartlegges. Det kan gi oss strategier til å takle utfordringer i utdanningssektoren. Jeg vil bare sette et spørsmålstegn ved hvor mye fokus slike undersøkelser bør få, spesielt i media. Det er så viktig at noen tror på deg, og hvis vi svartmaler presentasjonene til enkelte grupper forsterker vi de negative tendensene. Elever og foreldre kan selv bli demotiverte av negative resultater som presenteres i media, i tillegg til at støtteapparatet rundt senker forventningene. Elever som ikke selv føler at de har dårlige forutsetninger for å lykkes på skolen, trenger ikke å få et velmenende og nedlatende klapp på hodet som indirekte forteller dem at de ikke kommer til å nå til topps. Det er det ingen som med sikkerhet kan forutsi. Seksåringene våre begynner på skolen med stor appetitt for lærdom. Ikke la oss kvele denne med velmenende statistikk.

Kilder:

Wikipedia – om Golem-effekten: http://en.wikipedia.org/wiki/Golem_effect

Wikipedia – om Pygmalion-effekten: http://en.wikipedia.org/wiki/Pygmalion_effect

 

2 thoughts on “Sosioøkonomiske profetier

  1. Så deilig å lese at noen har de samme tankene som meg! Har selv vokst opp i Grorudalen og reflekterte litt over det da jeg vokste opp, men da min eldste begynte på skolen satte disse tankene seg i ryggmargen. Det er virkelig en selvoppfyllende profeti…

    • Så godt å høre at jeg ikke er alene, Iren. Jeg synes at det sjelden snakkes om at dette blir en ond sirkel. Jeg er lei av å høre om lave forventninger og svartmaling. Selvfølgelig er det noen som har høye forventninger til de som bor i Groruddalen også, men det blir liksom ikke skreket like høyt om det positive. Det finnes flere og viktige ting i verden enn hyllemeter med bøker i stua.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*